10 000 timer - regel eller myte?

Nesten alle innen idretten har hørt om 10 000 timersregelen. Men hvor kommer den fra, hva sier den egentlig, hva brukes den til, og aller viktigst: Stemmer 10 000 timersregelen?

Opprinnelse og definisjon

Kort fortalt går «regelen» ut på at for å oppnå ekspertnivå innen et eller annet felt må man ha gjennomført minst 10 000 timer målrettet øving (deliberate practice) i det man ønsker å bli ekspert/best i.

Opprinnelsen kan spores til resultater fra en studie av Ericsson et al (1993). Han rekrutterte tre grupper fiolinister blant studenter ved et høyt anerkjent musikkakademi i Berlin, 10 i hver gruppe. Alle ble karakterisert som eksperter, men ble delt inn i tre nivåer: Elitenivå, godt nivå og musikklærernivå. Ericsson et al undersøkte så hva som karakteriserte disse studentenes utviklingshistorie. Studien hevder å vise at:

Individuelle forskjeller i toppnivå (ultimate performance) forklares i hovedsak av forskjeller i tidligere og nåværende mengde øving (s.392).
Ferdighetsnivået samsvarer med gjennomsnittlig antall øvingstimer alene med fiolinen, det vil si flere timer øving gir høyere ferdighetsnivå (s. 379).
Det er umulig for en person med mindre akkumulert øving på et alderstrinn å nå igjen de beste, som har startet tidligere og opprettholdt et maksimalt nivå av målrettet øving (s. 393). (Mine oversettelser)

Malcolm Gladwell tok med seg resultatene fra Ericssons studie i sin bestselgerbok Outliers. Der finnes et eget kapittel med tittelen «The 10 000 hour rule,» og følgende budskap: Nøkkelen til å bli best er å trene målrettet på det man vil bli god til i minst 10 000 timer, uansett hva man ønsker å bli best i. Ericssons studie – og Gladwells populariserte versjon – definerte med andre ord mengde målrettet trening som den aller viktigste faktoren for å bli best.

Mengde målrettet trening er et takknemlig fokus for eliteutvikling, og har blitt tatt godt imot av mange i idrettsmilijøene. Videre i teksten har jeg fokus på idrett.

10 000 timersregelens gjennomslagskraft i idretten har sannsynligvis sammenheng med at mengde målrettet trening lar seg lett beregne, måle og påvirke. Andre potensielle faktorer, for eksempel gener, talent, vekst og pubertet, motivasjon, sosiale betingelser, lek, variasjon, restitusjon, individuell tilpasning, trenerkompetanse, er enten vanskelig å beregne, mindre målbare, vanskelig å påvirke – eller alle tre samtidig.

Ericsson et al brukte ikke uttrykket 10 000 timers regelen, og Ericsson selv har forsøkt å tilbakevise Gladwells tolkning (Ericsson 2013). Likevel har «regelen» levd sitt eget liv, og studien fra Ericsson et al er sitert mer enn 12 000 ganger (Google Scholar pr. 15.10.2021), noe som er et meget høyt antall siteringer.

10 000 timers «regelen« henger sammen med tidlig spesialisering

Forutsatt at regelen faktisk er en regel vil det være smart å dele de 10 000 timene på år forut for forventet elite/ekspertnivå. For mange idretter vil forventet elitenivå være ca 20 år. Da kommer overgangen til senior, og man må ofte være blant de beste rundt den alderen hvis man vil bli satset videre på som senior.

Da blir regnestykkene slik: Starter man sin målrettede øving som 15-åring har man 5 år å dele på. Det blir ca 5,5 timer pr dag – alle dager i året. Det høres jo veldig mye ut. Så da er det vel enda smartere å starte tidligere? For eksempel ved 12 år, og dele de 10 000 på 8. Da havner vi på ca 3,5 timer trening pr dag i årene mellom 12 og 20. Det høres fortsatt ut som veldig mye daglig trening.

Løsningen i mange idretter har vært: Starte målrettet øving/trening enda tidligere. Med andre ord: Tidlig spesialisering. Jo tidligere, jo bedre. I alle fall hvis Ericssons resultater fra fiolinstudien er pålitelige. Starter man målrettet øving som 6-åring holder det med knapt to timer trening pr. dag (365 dager x 14 treningsår x 2 timer daglig = 10 220 treningstimer). Jo, det er fortsatt mye!

I noen idretter forventer man ikke toppnivå før etter 20-årsalderen. Da kan oppstart for målrettet øving forskyves tilsvarende. Det er likevel slik at utøvere som blir ekstra gode tidlig betraktes som spesielt vellykkede.

Kritikk av Ericssons studie

Men er Ericssons studie pålitelig? Mange har kritisert 10 000 timers regelen, med ulike utgangspunkt. Et viktig eksempel på denne kritikken: I 2019 gjentok Macnamara & Maitra Ericssons fiolinstudie. Macnamara & Maitra begrunner replikasjonen med at ingen andre artikler enn Ericssons har hatt større innvirkning på vitenskapelig og allmenn oppfatning av hvordan ekspertise oppnås. De mente det derfor er viktig å undersøke om resultatene fra en studie som har hatt så stor innvirkning er pålitelige og lar seg replikere av andre.

Macnamara & Maitra søkte å gjenta Ericsson et als studie så nøyaktig som mulig. Det er likevel noen små forskjeller. De aller viktigste er at Macnamara & Maitra brukte strengere kriterier og mer presise statistiske metoder for å kvalitetssikre resultatene bedre enn Ericsson et al.

Macnamara & Maitra skilte også mellom målrettet øving på aktiviteter som lærer/trener har lagt opp, og målrettet øving som utøveren selv bestemmer seg for. Det gjorde de for å undersøke dette elementet ekstra, da det er uklart definert av Ericsson et al (Macnamara & Maitra 2019).

Dette fant Macnamara & Maitra (2019):

Individuelle forskjeller i toppnivå (ultimate performance) forklares bare delvis av forskjeller i tidligere og nåværende mengde øving. Nærmere bestemt: Forklarer 26% av variansen mellom gruppene .
Ferdighetsnivå samsvarer ikke med gjennomsnittlig antall øvingstimer alene med fiolinen, det vil si flere timer øving gir ikke høyere ferdighetsnivå.
Det er mulig for en person med mindre akkumulert øving på et alderstrinn å nå igjen de beste. Det samme viser faktisk også en grundigere gjennomgang av tall fra Ericsson et als opprinnelige studie.
Målrettet øving som tilrettelegges av lærer og målrettet øving som utøveren selv bestemmer seg for, er like viktig for prestasjon.

Hva nå?

10 000 timersregelen og betydningen av målrettet øving, sammen med troen på at det finnes en motorisk gullalder, har vært de aller viktigste argumentene for tidlig spesialisering. Hva nå, når resultatene fra Ericssons studie viser seg å være høyst diskutable? Og hva er egentlig målrettet trening?

Dessuten: Hva forteller den nyeste forskningen innen idretten om hva som skal til for å nå elitenivå som voksen? Skal vi fortsatt tenke 10 000 timer målrettet trening og starte tidligst mulig? Bør og kan tidlig målrettet trening erstattes av noe annet? I så fall hva? Er det uforenelige motsetninger mellom idrettens målsettinger om flest mulig, lengst mulig, og ønsker om å bli best mulig?

10 000 erfaringer eller 10 000 eksperiment er foreslått som alternativ popularisering av forskning som nå finnes om utvikling av ekspertkompetanse i voksen alder. Men hva har Thomas Edison og lyspærer med saken å gjøre? Følg med. Forklaring følger i kommende bloggtekster.