Motorisk gullalder – gull eller glimmer?

“Nå er det like før den motoriske gullalderen er over for disse spillerne. Vi må virkelig satse hardt på teknikktrening før det er for seint. Noen ser faktisk ut til å være forbi gullalderen allerede.» Treneren står foran foreldregruppa og prater mens hun peker på sin godt forberedte powerpointpresentasjon.

Begrepet motorisk gullalder brukes ofte  omtrent slik som ingressen sier:

Troen på at det finnes en motorisk gullalder begrunner talentprogrammer, tidlig selektering, tidlig spesialisering og andre varianter av «trene-tidlig-og-mye-ellers-er-det-for-seint-tilbud». Finnes motorisk gullalder, eller er det en myte?

Et raskt google-søk viser at begrepet motorisk gullalder dukker opp på veldig mange nettsider og i artikler som omhandler barneidrett. Mange av disse sidene og artiklene hevder at teorien om motorisk gullalder har støtte i forskning. Referanser til denne påståtte forskningen glimrer med sitt fravær. Realiteten er slik at i den grad det finnes forskning om motorisk gullalder, gir forskningen lite støtte.

Det er vanskelig å vite sikkert hvordan begrepet motorisk gullalder har oppstått. Sannsynligvis kan det knyttes til andre begreper fra utviklingsteori, særlig til kritiske perioder og sensitive perioder.

Kritiske perioder og sensitive perioder

Kritisk periode brukes knyttet til sentralnervesystemets utvikling. Det er en hypotese om perioder der sentralnervesystemet er spesielt rettet mot utvikling av bestemte og avgrensede funksjoner. Uten tilstrekkelig stimulering i kritisk perioder blir ikke disse funksjonene utviklet slik de skal.

Sensitive perioder betegner perioder der læring best skjer, og knyttes i hovedsak til utvikling som skjer i barnets tre første leveår. Særlig det første leveåret er viktig. Her er blant annet den sensitive perioden for læring av språk. Det er likevel veldig viktig å påpeke at læring også skjer utenfor de sensitive periodene. I tillegg er den individuelle variasjonen stor.  

Tilstedeværelse av kritiske og sensitive perioder har støtte i forskning. Dersom man bruker disse til å forklare og sannsynliggjøre tilstedeværelsen av en motorisk gullalder for tekniske og motoriske ferdigheter tar man lite hensyn til at teorier om kritiske og sensitive perioder stort sett knyttes til klart avgrensede funksjoner (f.eks syn og hørsel). Dette er dessuten funksjoner som utvikles veldig tidlig i livet. Nervesystemets store evne til plastisitet, kompensasjon og tilpasning trekkes i liten grad inn. Overføring av resultater fra dyreforsøk til å gjelde mennesker problematiseres dessuten lite.

Eksisterende forskning gir oss få holdepunkter som understøtter at komplekse og sammensatte bevegelsesfunksjoner innen idrett har kritiske perioder eller særlig sensitive perioder. En hypotese om motorisk gullalder som tar utgangspunkt i kritiske perioder for sentralnervesystemets tidlige utvikling, via sensitive perioder for læring og som ender med en konklusjon om tilstedeværelse av motorisk gullalder er derfor en forenkling.

Så hvordan kan man da forklare at det ser ut som om barn i alderen 8-12 år lærer nye motoriske ferdigheter særlig raskt? Vi ser nærmere på kunnskap om vekst og utvikling, læring og læringskurver, og på idrettsmiljøet selv.

Vekst og utvikling

Barn vokser, og barn utvikler seg. Vekst foregår samtidig med utvikling, men er ikke det samme som utvikling. Vekst innebærer at kroppen blir større, men er kvalitativt den samme. Utvikling kan forklares som å skape noe mer eller noe nytt. Noen prestasjoner (løpe raskere, hoppe høyere osv) blir bedre som følge av vekst, mens andre kan se ut som om de bremses av vekst.

Motorisk læring ser ved første øyekast ut til å skje lettere i perioder med mindre og jevn vekst (barneårene), og bremses i perioder med større og ujevn vekst (førpubertet/pubertet). En nærliggende tolkning er å se dette som støtte til teorien om motorisk gullalder. Det er likevel sannsynligvis en feilslutning.

For det enkelte barnet må det skje en hel masse utvikling og tilpasning parallellt med kroppens vekst. Hvis ikke ville prestasjonene falle i takt med veksten. Når vi ser tilsynelatende stagnasjon hos 14-åringen som til nå har hatt en jevnt høy teknisk prestasjonsutvikling, så er det ikke fordi den motoriske gullalderen er forbi. Det er fordi den utviklingen som skjer kamufleres av at utviklingen investeres i å beherske lengre bein, tyngre kropp og et nytt tyngdepunkt.

Læring og læringskurver

Alle som skal lære noe helt nytt har en bratt læringskurve i starten. Starter man fra null blir kurven enda brattere. Det er typisk for absolutt alle læringskurver. Barn kan som oftest mindre enn ungdom og voksne fra før, og barn flest har derfor synlige og bratte læringskurver. En 8-åring vil dessuten som oftest ha mer tid tilgjengelig til øving, og oppnår dermed mange repetisjoner og variasjoner over et tema = bratt kurve i starten. Jo mer man allerede har lært og kan fra før, desto mer vil læringskurven flate ut. Flatere kurver er ikke det samme som at læring ikke skjer. Det kan like gjerne bety at utgangspunktet er høyere.

Alle med et visst utgangspunkt fra før av vil innenfor samme tidsrom lære mer avanserte ferdigheter enn en nybegynner. Et eksempel: Ane på 14 som aldri har tatt i en håndball fra før, trener sammen med like gamle Sara som har spilt siden hun var 8 år. Etter to måneder har Sara fortsatt mer avanserte ferdigheter enn Ane. Det er likevel ingen grunn til å tro at Ane vil bruke mer tid/flere repetisjoner på å tilegne seg grunnleggende ferdigheter enn Sara gjorde da hun var 8, kanskje heller tvert imot dersom Ane har andre godt utviklede motoriske ferdigheter å spille på fra andre idretter.

Så kan man hevde, slik mange gjør, at Ane aldri vil klare å hente inn forspranget som Sara har opparbeidet seg. Det er nok heller ikke mulig så lenge målestokken for å lykkes stopper i tidlig alder. Når definisjonen av å lykkes i idrett innebærer å være blant de beste før du er 18 år kan det være vanskelig å hente inn et forsprang. Hvis treneren sier til Ane at hun begynte alt for seint til å bli god, lagkameratene sier det, og alle rundt mener det samme vil hun kanskje tro på det selv, sjøl om hun syns håndball er kjempeartig og selv kjenner at hun lærer fort.

Dersom vi flytter grensen til 25 år blir det straks lettere å se for seg at læringskurvene til Ane og Sara kan komme til å sammenfalle et sted på veien.

Dette forutsetter selvfølgelig at Ane ikke allerede er avskrevet i utgangspunktet.

Idrettsmiljøet og sosiale faktorer

Miljøfaktorer har stor innvirkning på barns utvikling. Slik idrettsmiljøet er innrettet i dag støtter det i stor grad opp om myten om at det finnes motorisk gullalder: Ungdom som vil drive med idrett må allerede ha visse ferdigheter på plass, og ungdom som vil nå langt innen idretten sin forventes å være bedre enn sine jevnaldrende allerede i svært ung alder.

Sosiale faktorer spiller også en rolle. Det er sannsynlig at Ane selv synes det er ukomfortabelt å være nybegynner i en alder av 14 år. En 14 åring føler seg i det store og det hele alltid iaktatt og vurdert, og er oftest veldig opptatt av å bli akseptert og anerkjent av sine jevnaldrende. Å oppsøke arenaer man ikke behersker sitter langt inne. En 8-åring er ikke så opptatt av hva andre mener. Dessuten er det sosialt akseptert å være nybegynner som 8-åring, og dermed lettere å takle.

Hvis Ane virkelig ønsker å begynne å spille håndball som 14-åring måtte det finnes en klubb som har tilgjengelig treningstid, et lag som tar imot henne, og trenere som aksepterer nivåforskjeller. Det finnes i liten grad slik mange idretter er organisert i dag. En klubb regner med at en 8-åring er nybegynner og legger opp tilbudet etter dette, mens den samme klubben forutsetter at en 14-åring skal ha et idrettsspesifikt grunnlag fra før.

Det finnes få tilbud for 14-åringer som vil starte med en helt ny idrett, eller for den saks skyld få idrettstilbud til ungdommer som har vært lite aktiv i barneårene. Hvis det finnes, er det gjerne innen idretter som i utgangspunktet har få utøvere og oftere i individuell idrett enn i lagidrett. I endel individuelle idretter finnes mange utøvere som har startet med idretten sin seint i tenårene eller i voksen alder. Noen av disse når et ekstremt høyt nivå. Et åpenbart eksempel er Olav Tufte, som startet med den svært tekniske idretten roing først da han var 17 år.

Oppsummert

For å unngå misforståelser: Jeg mener absolutt ikke at barn mellom 6 og 12 ikke skal være aktive. Barn bør definitivt og av veldig mange grunner være i mye og variert aktivitet! Jeg vil likevel foreslå at det kan være lurt å slutte å snakke om motorisk gullalder som en bestemt periode i barns liv der man må øve på spesifikke idrettsrelaterte ferdigheter for ikke å gå glipp av dem.

Hele barne- og ungdomstiden er viktig for at barn og ungdom skal kunne samle varierte bevegelseserfaringer, og er like viktig enten de ikke har andre mål enn å ha det artig her og nå, sikter mot toppidrettskarriere (lykkes for kanskje 1%) eller legger grunnlag for et friskt og aktivt voksenliv. Barn utvikler seg i ulikt tempo og vil ha ulike behov på ulike tidspunkt. Barn og unges ferdigheter utvikles så lenge de får anledning til å øve. Voksnes oppgave er å legge tilrette for tilstrekkelige anledninger til aktivitet, slik at barn i alle aldre kan prøve og øve på nye aktiviteter og stadig vanskeligere aktiviteter.

Men det er ingen grunn til å ha det spesielt travelt!

Referanser og videre lesing

Seks små ord – om meningen med fotball

Cote, J., Lidor, R. & Hackfort, D. (2011) ISSP position stand: To sample or to specialize? Seven postulates about youth sport activities that lead to continued participation and elite performance. International Journal of Spot and Exercise Psychology, 9, 7-16

Pedersen, A.V. & Solum, M. (2020) Vekst og utvikling. Gjensidig avhengige, men ulike prosesser. I Eitzen, S.M.Hollekim-Strand, H. Markussen (Red.), Idrettsfysioterapeuten (s. 216-224). Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Solum, M., Lorås, H., & Pedersen, A.V. (2020) A golden age for Motor Skill Learning? Learning of an Unfamiliar Motor Task in 10-Year Old, Young Adults and Adults, When Starting from Similar Baselines. Frontiers in psychology, 11, 538-538

Fotos: Dominica Roseclay/Pixabay, Mostphotos